Amerikanerne bygde flybaser på små Stillehavsøyer under 2. verdenskrig. Forsyninger, også kalt cargo, ble sluppet ut av fly i små containere med fallskjermer. De innfødte på øyene hadde aldri sett noe lignende, og nøt godt av alle godene som plutselig kom dalende ned fra himmelen. De dannet religiøse bevegelser knyttet til materiell rikdom (cargo), og dro en feilslutning om at varer falt ned fra himmelen dersom man utførte visse religiøse og spirituelle handlinger. Disse kultene blir kalt cargokulter.
Da 2. verdenskrig var over og amerikanerne hadde dratt, sluttet det å å dale ned cargo fra himmelen. De innfødte resonnerte seg frem til at dersom de imiterte det amerikanerne hadde gjort, ville det på nytt begynne å dale ned cargo fra himmelen igjen.
De satte i gang å marsjere, koste flystripa, bygge fly av strå, rope militærkommandoer på engelsk, og mye annet. Kulturen vokste seg sterk og hadde satt seg godt da David Attenborough kom forbi på 1960-tallet. Han lurte på hvorfor de utførte ritualene sine, og de innfødte svarte at det var fordi de håpet det skulle falle ned cargo fra himmelen. De var overbevist om at det ville skje når de bare ble gode nok til å marsjere, koste flystripa, bygge fly av strå, og så videre.
Sannheten var at de hadde misforstått hvorfor det hadde falt ned cargo i sin tid, og at det ikke var noen sammenheng mellom cargo som falt ned og de ulike aktivitetene amerikanerne hadde gjort.
Fortsetter vi å gjøre det samme selv om det ikke fungerer?
Er det slik at vi driver med noe som ikke fungerer i skolen, og når det ikke fungerer, så prøver vi litt hardere?
Jeg er stadig i diskusjoner med folk som er skeptiske, eller helt i mot kvantitativ forskning i pedagogikken. Jeg anslår at jeg har vært i 50 diskusjoner. Av disse har det kun vært en person som har hatt god erfaring med kvantitativ skoleforskning og prøvd det ut i sin egen praksis. Han hadde så mange metoder i verktøykassa si at han var heller redd for at lærere kunne bli metodeblinde, at de skulle tenke at undervisningsmetoder er løsninga på alt. Det er det selvfølgelig ikke, men for meg høres det ut som et luksusproblem. De 49 andre har stort sett vært skeptiske i utgangspunktet, selv om de ikke har prøvd ut for eksempel undervisningsmetoder kvantitativ forskning sier har høy sannsynlighet for å fungere godt.
Hovedargumentet for at de ikke vil teste det ut, er fordi de mener kvaliteten på forskningen ikke er god nok. Da er det bedre å bruke... vel, det er det der jeg ikke forstår. Man bruker vel ofte det man pleier å bruke. Er det spesielt bra? Eller minner det mer om de innfødte som gjorde noen ritualer de trodde ville få varer til å falle ned fra himmelen? Det funker ikke, men det er det eneste jeg kan! Det høres ut som å være med i en cargokult.
Min påstand er at mange norske lærere ikke har nok undervisninger til å maksimere metodefriheten. Mange har så få undervisningsmetoder, at de i praksis er metodeufrie. Det er et problem, fordi dersom det oppstår en kompleks situasjon i klasserommet, griper man ofte ikke det beste verktøyet, men det verktøyet man har tilgjengelig. Selv om det ikke passer, eller fungerer.
Lærerutdanninga mangler en modul om undervisningsmetoder
Det er ikke noe koselig å høre at du ikke har lært det du burde på lærerutdanninga, når du er en pliktoppfyllenede lærer som gjør så godt du kan. Det jeg, og flere med meg, mener, er at lærerutdanninga bør ha en egen undervisningsmetodedel. Man bør lære hva forskning sier at fungerer mest mulig effektivt for å lære bort ulikt fagstoff. Modellering, Direkte instruksjon, samarbeidslæring, mestringslæring, PBL og andre utforskende metoder, alt mulig. Jeg har skrevet litt om det tidligere. Så vidt jeg har fått med meg, foregår det veldig mye i forhold til lesestrategier for barn og unge.
Det kan være krevende å teste ut noe nytt. Jeg er økonomisk med tiden min. Derfor ønsker jeg å velge noe som har høy sannsynlighet for å fungere bra, dersom jeg skal prøve noe nytt. For meg er Hatties 2018-liste et godt oppslagsverk. Mye bedre enn "Gunnar på pulten" sin mening, om hva som funker og ikke funker. For "Gunnar" er kritisk til Hattie, men han gjør det som regel ikke helt rått i klasserommet. Min erfaring er at når jeg spør "Gunnar" om komplekse problemstillinger, er det som regel ytre faktorer som forklarer kompleksiteten jeg møter i klasserommet. Oftest er problemet elevene selv. De er late, umodne eller uoppdragne. Eller så er det noe med klassestørrelsen. Eller måten pultene er satt opp på. Det har i hvert fall ikke noe med lærernes praksis å gjøre.
Lærerolla 2.0?
Korona-tia har vist oss en ny type lærerrolle i norsk skole. Det er progressive, nytenkende, engasjerte, digitale og samarbeidende pedagogene som definerer bølgen vi er inne i. De som ønsker at barn og unge skal oppfylle sitt fulle læringspotensiale og som har verktøy og ferdigheter til å få det til. Jeg syns det er en spennende tid.
Trenger du flere undervisningsmetoder? Følg med på de neste podcast-episodene. I dagens episode får du høre hvorfor det er lurt å ha en forskningsinformert undervisningspraksis:
Les gjerne disse artiklene også, de har sammenheng med episoden:
Mer om Cargokulter:
Om lærerrollen og kompleksitet:
Jeg tok ut et par setninger 28.04.21 kl. 12.55, da jeg så at de var unødvendig spissformulerte.
Comments